Her om dagen tok jeg meg selv i å tenke; Nå er det lenge siden jeg har blogget eller tvitret. Jeg må skrive noe.
Det bør jo ikke være sånn at vi skal ha dårlig samvittighet fordi vi ikke deler på nettet. Jeg reflekterte litt over hvorfor det har blitt slik at vi føler at vi MÅ skrive noe. Er det noen der ute som sitter å venter på oppdateringer? Er det noe som går tapt hvis man ikke deler? Svaret er selvsagt nei. Hva er så grunnen til at vi føler en trang til å dele?
Jeg tror rett og slett dette handler om vårt behov for anerkjennelse og vårt behov for å bli sett. Enten vi vil innrømme det eller ikke, er vi mennesker flokkdyr. Vi vil ikke bare tilhøre, men vi vil også vise vår posisjon i flokken. Vi har alle gledet oss over en god karakter på skolen, over skryt over en bra idrettsprestasjon, over en positiv kommentar fra en venn eller kollega. Nå skjer alt dette digitalt. I små drypp gis vi anerkjennelse i form av en Like, en retweet eller et hjerte. Det gjør noe med oss. Internett og sosiale medier spesielt blir en rus.
Det er selvsagt bra om man anerkjenner andre på nett hvis man mener det man sier, men om vi gir andre skryt for selv å bli sett er utviklingen skummel. Da kan de sosiale mediene risikere å miste mye av sin verdi. Karl Fredrik Tangen hadde et interessant poeng i en kommentar i DN 18. Februar. Han mente LinkedIns endorsement funksjon virker mot sin hensikt fordi mange anbefaler, for selv å få en gjenytelse tilbake. Dette utspillet skapte debatt, og ble blant annet kritisert av Edgar Valdmanis i Dataforeningen. Jeg er nok ikke helt enig med Tangen, men ser samtidig argumentasjonen. Det er bare å kaste et blikk på hvordan mange av dagens barn og unge bruker sosiale medier, utelukkende for å få anerkjennelse. Ta for eksempel en titt på hashtaggen #likeforlike på Instagram. Der liker man andres bilder, med den hensikt å selv få en like tilbake. Hvis det etter hvert flytter seg over på LinkedIn mister plattformen sin verdi som rekrutteringskanal.
Jeg tror dette jaget vi føler etter å dele, henger mye sammen med vårt grunnleggende behov for anerkjennelse. Hvis man ser på Maslow har vi stort sett dekket alle våre fysiologiske behov i den vestlige verden, vi er også trygge. Hvis man derimot ser på de tre øverste trinnene i pyramiden, vil det meste av dette kunne dekkes av internett og av sosiale medier. Faren er om alt dette skal dekkes digitalt. Da er det fort at man mister kontakt med seg selv og det virkelige livet.
Derfor tror jeg det er lurt å ta pauser fra nettet i blant. Gi ros og sett pris på anerkjennelse, men la det bety noe!
