Er folks oppdateringer i sosiale medier digitalt aspartam med sosialt sukker på, spør Aina Lemoen Lunde i en kommentar på Kampanje. Om ikke alt er et digitalt sukkerspinn, så er det ingen tvil om at mange etter beste evne forsøker å vise en forgyllet versjon av seg selv på nettet. Vi vil gjerne vise at vi er vellykket, at vi drar på de beste feriene, at vi har de beste barna, at livet er en dans på roser. For all del, hvis man er lykkelig så skal man kunne få vise det, også på nett. Men hva med de som ikke har det så bra? De som ikke kan dra på ferie til Karibien, de som ikke har mange venner som inviterer på chablis og vin, de som simpelthen ikke kan matche det digitale forventningspresset. Hva med de?
At nettet gir enormt mange muligheter, både privat og i jobbsammenheng er det ingen tvil om. Nettet kan gi deg drømmejobben og til og med hjelpe deg å finne din blivende ektefelle. Men samtidig har den stadig voksende informasjonsmengden også en skyggeside. De som ikke kan vise til de beste feriebildene, sjekke inn på de kuleste stedene og dele statuser om en lykkelig hverdag blir fort digitalt usynlige. En ”diagnose” jeg tror mange merker og kommer til å merke enda sterkere i årene som kommer.
Jeg husker selv påsken som var. Jeg skulle bare være hjemme og hadde ikke så mange andre planer enn å gjøre unna litt jobb. Den daglige Facebook sjekken ble selvsagt gjennomført. Der var det bilder av hytteturer med kvikk-lunsj og appelsiner, vennegjenger som var samlet på fjellet, sjekk-ins på afterski på Hemsedal og Geilo. Jeg følte meg plutselig ensom. Hva var det som gjorde at ”alle” mine venner tilsynelatende hadde en drømmepåske mens jeg satt hjemme? Det var ingen god følelse, hva skulle jeg skryte av når jeg kom tilbake på jobb? Jeg hadde jo ingen historie å fortelle fra afterski-partyet som tok av eller fra lange fjellturer i nydelig solskinn.
Ganske fort skulle det vise seg at min frykt for ikke å ha noe å fortelle var ganske så ubegrunnet, for mine kollegaer hadde opplevd det litt som meg, det hadde ikke skjedd så mye spennende i påsken.
Det digitale bildet vi maler av oss selv, er ofte en retusjert versjon. Vi ønsker å gjøre oss selv interessante og vi liker oppmerksomheten det gir når noen liker eller kommenterer på det vi deler.
Men uansett om livet virker å være inntullet i sukkerspinn må vi huske å se hverandre. Menneskene bak statusoppdateringene.
Ér det så stor forskjell på den offentlige fasaden på sosiale medier og den offentlige fasaden irl / in the flesh?
Svaret «ikke noe spesiellt eller konkret» som jeg gav da folk spurte hvilke planer jeg hadde for sommeren føltes som en liten sosial falliterklæring hver gang. Jeg kunne ikke briljere med spennende langveisreiser eller et travelt festivalprogram. Ikke en gang en liten oppussing hadde jeg på agendaen. Ingen sympatifremkallende sipping over påtvungen familieidyll.
Så folk svarte med et litt spakt «åja, så deilig å bare slappe av da», eller «åh, så, frigjørende? Å ikke ha noen konkrete planer? Kanskje? Eller? Eh..»
Skryte om eget liv til bekjente gjorde vi før de digitale sosiale mediene og.
Jeg synes det er viktig å poengtere at når noen faktisk legger ut en update på face som er litt trist så blir man jo kritisert for det også. Da er man liksom bare ute etter oppmerksomhet, og deler for mye. Så jeg synes det virker som om de samme folka som kritiserer fordi mange pakker livet inn i sukkerspinn, også er de som kritiserer når noen faktisk løfter litt på det søte sløret..
Fasaden er nok ikke så annerledes Benjamin, men med sosiale medier er alt så mye mer tilgjengelig. Jeg tror også at det gjør at de som føler seg utenfor, vil merke det i enda større grad enn tidligere.
Enig Randa, en av grunnene er nok at oppdateringer av «negativ» art er vanskeligere å forholde seg til enn postive.
Men slik er det jo også i det virkelige liv. Møter vi noen som ikke sier at det går bra når vi spør, vet vi ikke helt hva vi skal svare.